Vi skriver 3. januar 2017, og det er på tide å starte med blanke ark, fargestifter, et lass med kakerester, full familiekvote og nyttårsforsetter som venter på å bli brutt.
Så skjedde det noe.
Mot slutten av 2016 begynte folk på internett å skrive "føkk 2016, alt går til helvete". Diverse stjerner falt som fluer, karismatiske forretningsmenn fikk kanskje litt for mye makt, enkelte mennesker hadde fremdeles ikke lyst til å løse alle verdens uenigheter med konstruktiv dialog, og hjerteskjærende bilder av barn i krigsherjede områder rullet mot oss på små og store skjermer.Men samtidig som dette skjedde, var det som om en dozer, du vet, disse arbeidsfolka fra Fraglene, hadde krøpet inn i øret mitt og begynt å bygge en positiv grunnmur av rosa legoklosser i hjernens amygdala. Og jeg begynte å kjenne på at "Nei! Denne negativiteten kan jeg ikke stå inne for". Fordi det var nok. Nok drit. Minus og minus må før eller siden bli pluss.
Høsten 2016 var nemlig, for min egen, egoistiske del, en svært fin høst. En høst som har gitt meg troen tilbake på både det ene og det andre. En høst som for noen kanskje ville vært svært vanlig, men for meg var et skritt i riktig retning. I anledning årsskiftet tenkte jeg derfor "pokker heller, på tide å ta positiviteten tilbake!". Det er derfor dette innlegget er publisert. Fullt av gode vibber, regnbuer med glitter på, og en fremtidsoptimisme som ikke ligner grisen (men kanskje litt på enhjørning).
Jeg kan ikke love at det ikke blir ett og annet skråblikk på bloggen i året som kommer, men jeg lover å ikke være så surmaga. For surmaga folk er det nok av. Og verden er faktisk et ganske fantastisk sted, hvis man ser bort fra de kjipe folka på bakerste rad som prøver å ødelegge for alle andre. Ikke la dem gjøre det. Ta vare på det som er bra! Og spis vafler.
